Mot en ny sikkerhetspolitikk – mellom EU og USA

”Its time to stop pretending that Europeans and Americans share a common view of the world, or even that they occupy the same world.”

Slik starter Robert Kagan sin bok ”Of paradise and power”. Kagan er en av de mest profilerte såkalte neokonservative i amerikansk politikk. Boken hans er et forsøk på å kartlegge forskjellene mellom USA og Europa når det gjelder maktpolitikk i internasjonal politikk. Det er derfor bare passende at jeg begynner denne artikkelen med dette sitatet. Jeg er imidlertid ikke enig i Kagan når han sier at europeere og amerikanere opplever verden helt forskjellig. Mitt syn er at denne holdningen er naiv og skadelig, både for amerikanerne, for europeerne og for de som bruker denne type utsagn til å legitimere EUs sikkerhetspolitiske ambisjoner – det er en stor forskjell på å oppleve verden forskjellig og å ha forskjellige forutsetninger til å forme verden etter sitt bilde.

Det internasjonale sikkerhetspolitiske bildet er alltid preget av mangfold, både av trusselbilder og fiender. Likevel er det alltid trusler som får mest fokus – i dag er det terrorisme som er denne store trusselen. Terror har ikke alltid hatt den særstillingen i sikkerhetspolitikken, for ikke så lenge siden var det mer myke trusler som var det viktigste. I forkjellige perioder i internasjonal politikk har forskjellige momenter vært i fokus. Både miljø, narkotika og kommunisme har i perioder dominert det sikkerhetspolitiske bildet. For Norges del har våre konkrete sikkerhetspolitiske interesser vært rimelig stabile gjennom tidene. Vi har, siden vi oppdaget petroleum i våre farvann, hat etterspørselssikkerhet og suverenitet som våre hovedinteresser. Når vi snakker om interessene og sikkerhetspolitikken til EU og USA blir spørsmålet litt mer komplisert, selv om basisen er den samme. De trenger import av olje og gass, samtidig som de har den grunnleggende sikkerhetspolitiske interessen av å ha kontroll over egne områder.

EUs sikkerhetspolitiske bevissthet startet i det som kalles ”vestunionen” som var et forsøk på å skape et EU i to trinn – hvor de som deltok i vestunionen skulle gå foran og bygge opp en EU-styrke. Denne todelingen tok slutt i Amsterdam-traktaten, da EUs sikkerhetspolitikk fant veien inn i EUs offisielle traktater. Siden den tid har EU brukt en del tid og resurser på å bygge opp en felles forståelse av sikkerhetspolitikk og de har nå for alvor begynt å lage sin egen hær. EU benytter seg av en rimelig grunnleggende forståelse av sikkerhet, hvor de militære resursene og de politiske beslutningsprosessene som omgir dem får mye oppmerksomhet. Det er selvsagt viktig å diskutere hvordan disposisjoner EU har gjort seg når det gjelder trusselbildet, og spesielt når det gjelder det evige valget mellom frihet og sikkerhet. Vi ser hvordan borgerne i USA i de senere årene måttet finne seg i en dramatisk innskrenkning av sine sivile rettigheter, er det slik i EU også? Eller har EU en helt annen forståelse av dette en de som styrer i USA. Dette er viktige spørsmål, men viktigere for Norge er hva som skjer i rommet mellom EU, USA og NATO. Hvordan det sikkerhetspolitiske spillet mellom disse aktørene utvikler seg vil ha stor betydning for hvordan Norge best sikrer sin framtidige sikkerhet. I den forbindelse er det relevant å stille seg følgende to spørsmål: (1) Avviker EUs forståelse av sikkerhet så mye fra USAs til å legitimere å bruke enormt mye penger på å bygge opp en egen, selvstendig styrke? Og (2) er dette egentlig en ønskelig utvikling sett fra Norges synspunkt?

Det er alltid vanskelig å vite hvordan toppene i EU tenker, og det er gjerne enda vanskeligere å vite hvordan EU kommer til å utvikle seg. Men vi har jo noen holdepunkter. EU har nå startet prosessen med å lage sitt egent militærvesen. Denne prosessen har holdt på lenge, men fikk en oppsving i den foreslåtte grunnloven til EU hvor det sto at alle land plikter å aktivt ruste opp. Nå fikk riktig nok denne grunnloven et skudd for baugen når folket i Nederland og Frankrike stemte nei. Likevel tjener den her som et utrykk for viljen til toppene i EU. I tillegg til hæren har EU også planer om opprettelsen av et eget forsvarsagentur som skal samordne våpenproduksjonen i EU-området og koordinere dette slik at våpensystemene i EU ”passer sammen”. I dag er det store problemer knyttet til dette, da britiske fly for eksempel ikke kan lande og ta av fra franske skip. Videre har vi sitater fra de som var sentrale i EU på den tiden da denne ballen begynte å rulle. Den alltid livlige Berlusconi sa da han var president i EU-parlamentet ”Endelig får EU sin egen militære kapasitet. Utenrikspolitikk kan bare være overbevisende hvis du har militærmakt bak. Nå kan EU etter alle disse årene bli en kraft i utenrikspolitikken”(Nationen 13.12.03).

Uten at jeg skal bruke for lang tid på det her, så er EUs utenrikspolitikk også til forveksling lik USAs. Nesten det eneste som skiller de to er simpelthen at de ligger på forskjellige kontinenter. Organisasjonen Oxfam har konkludert med at EU oppfører seg akkurat som USA i de aller fleste handelspolitiske situasjoner. I dag er det Peter Mandelson som forhandler på vegne av alle EU-landene i WTO og han har, i likhet med resten av EU, vist en konfliktorientering i forhold til andre stater i disse forhandlinger – dette gjelder enten det er Kina eller andre utviklingsland.

Den store forskjellen mellom USA og EU i dag er etter min mening at EU ikke har militære muskler til å gjøre helt som de vil. Forskjellen i adferd mellom USA og EU skyldes altså ikke at EU er mer fredelig av natur, eller at de europeiske verdiene bygger mer på samarbeid og myk makt enn det de amerikanske verdiene gjør.

Selv om det er åpenbart at det finnes et ønske i EU om å bli en militærmakt, og selv om de allerede har begynt med opprustningen ser jeg få tegn til at NATO kommer til å sprekke med det første. Det er to grunner til dette; for det første er det flere ting som samler EU og USA enn det er som skiller de. De er begge energiimporterende enheter, de er begge vestlige og både USA og EU har et større problem med terrorisme og miljøproblemer enn de har med hverandre. Forskjellen mellom EU og USA er i så måte kosmetisk. Man skal ikke undergrave at det er en høyst reel konflikt mellom Frankrike og USA, men denne konflikten kan ikke sies å gjelde mellom EU som enhet og USA. For det andre er tilsvarende usannsynlig at EU-styrken med det første kommer til å bli større en den stående styrken i NATO, simpelthen fordi det ikke finns verken vilje eller penger i EU til å produsere to parallelle militærstyrker slik landet ligger i dag.

Til sist er det verdt å nevne at en sikkerhetspolitisk innfallsvinkel som ikke tar innover seg de store problemene knyttet til urettferdig fordeling av resursene globalt er en naiv sikkerhetspolitikk. Både EU og USA har til nå hatt denne noe enkle forståelsen av internasjonal sikkerhet. Fattigdom og nød er momenter som lett lar seg veksle inn i mer reelle materielle sikkerhetsproblemer, som terror og likegyldighet. Fortsetter denne utviklingen vil problemene med terror bare stige. Rent sikkerhetspolitisk for Norge er dette et spesielt stort problem siden vi er energileverandør til både EU og USA, og det er ikke umulig å tenke seg at norske energiinstallasjoner kan rammes i et forsøk på å ramme EU-landene. Brytes gassledningene i Nordsjøen så slukkes bokstavelig talt komfyrene i Tyskland.

Det er ingen tvil om at det vil ha konsekvenser for Norge at forholdet mellom EU og USA endres. Flaggkommandør Jakob Børresen skriver følgende i Aftenposten 02.12.04: ”Svekkelsen av NATO og endringen i forholdet mellom USA og dets europeiske allierte har satt Norge i en vanskelig sikkerhetspolitisk situasjon. Jeg tror ikke medlemskap i EU, som ved et trylleslag, vil endre på det. Norge har dessuten interesser knyttet til ressursforvaltning som ikke uten videre er sammenfallende med USAs og EUs (..)

Jeg er enig med Børresen, denne diskusjonen må tas på et høyere nivå en bare om Norge skal bli medlem i EU. Denne sikkerhetspolitiske tvisten må løses uavhengig av norsk medlemskapsdebatt.

At fattigdom har en destabiliserende effekt og at miljøproblemer skaper gnisninger er et kjent moment. En ny sikkerhetspolitisk forståelse av internasjonal politikk kan være i anmarsj, og i den forbindelse er vi tvunget til å stille spørsmålet: Er EU løsningen i en slik sammenheng. Mitt poeng er at EU ikke vil være svaret på disse globale utfordringene. For å skape en sikker verden – en verden hvor mennesker sammen bygger en bedre framtid, må vi tenke utenfor de tradisjonelle rammene for sikkerhetspolitikk. FN er den arenaen som kan brukes til dette. Spørsmål om verdens fred og sikkerhet kan ikke besvares alene av noen land i NATO, like lite som de kan besvares av de 25 rikeste europeiske landene.

Som Jens Bjørneboe sier det: ”De små og mellomstore nasjoners oppgave innen de internasjonale politikk kan i dag - på grunn av stormaktenes dominerende voldspolitikk – ikke bestå i stort annet enn i å holde fast ved et minimum av rederlighet og menneskelighet i sine standpunkter (...) på det rent moralske området er det mulig at små nasjoner stadig kan spille en rolle som ikke bidrar til ytterligere forgiftning av det maktpolitiske klima.”

Eksamen, igjen!

Ja, nå er den her igjen, eksamensperioden. For meg i alle fall.. Det kan dere tenke på der dere andre går rundt og aner fred og ingen fare. Jeg har eksamen på torsdag 2. mars.. Om en uke!

Sammen med eksamensperioden kommer den kjente følelsen av å ha ekstremt mye å gjøre, på litt for liten tid. I tillegg får jeg ofte den svært lite konstruktive følelsen av å kunne bruke mer tid en vanlig på andre ting - se på film, lese bøker og ikke minst drikke øl. Dette er noe som skjer med meg hver eksamensperiode, og hver gang er jeg like flink til å rasjonalisere mine egne handlinger, med utsagn som "det er viktig å lese denne boken for å holde opp leselysten i denne perioden", eller "jeg får ikke lest noe om jeg er helt utslitt, så det er like greit å se en film".. Legg forsåvidt merke til at etter månedsvis uten å skrive noe på bloggen, så er det akkurat denne uken jeg velger å skrive noe..

Det store problemet dette semesteret er at alle fagene mine varer i bare seks uker, slik at tiden jeg kan bruke på ingenting er sterkt begrenset.. Men det er det jo ingen ting å gjøre med, det er vel bare å bite tenna sammen.. Så nå har jeg kjøpt meg ginseng tabletter, kanskje det hjelper?

Uansett, nå skal det leses normativ politisk teori for alle pengene.. Oppdatering følger

Nå har de altså gått for langt

Det har klikka for EU, eller for noen av de ansatte i EU - avhengig av utfallet av en rettssak som pågår i disse dager.

Kommisjonen blir nå anklaget for å få plagsomme ansatte erklært gale, for å få en uskyldning til å si dem opp. I The Telegraph kunne vi tidligere i uken lese om Paul van Butinen, tidligere ansatt i kommisjonen, som ble erklært gal og dermed oppsagt. Etter å ha fått en sjenerøs pensjonspakke, og takket nei, ble han anmodet om å gå til husets psykolog. Denne erklærte Buitenen gal, og han fikk dermed sparken.

En annen ansatt, Sequeira, hadde en liknende erfaring. Etter ryker om at han planla å lekke en sak om svindel, som han for så vidt hevder han ikke viste om en gang, begynte det å dukke opp forespørsler fra husets psykolog. Etter et par møter ble han erklært riv ruskende gal, og "unfit for work".

Som han selv sier:

I protested, and a few days later the doctor came to my desk with security guards to physically remove me from my building. There is a system of psychiatric trials in place in the commission and I am a victim. I am not the only one, but the first to decide to fight the system

Etter denne hendelsen har han fått flere andre psykologer til å undersøke hans mentale helse, uten at de har funnet noen tegn på svakheter, langt mindre grunn til å si han opp. Men kommisjonen nekter å høre på andre enn deres egen psykolog.

Dette er altså bakgrunnen for en meget interessant rettssak som vi alle avventer resultatet av. Jeg for min del holder en knapp på at det er EU som har klikka, og begynt med metoder som i følge en advokat "er verdig det gamle KGB"

Les hele saken i The Telegraph

Tant og fjas på venstresiden…
Det er noe spesielt med venstresiden, at vi alltid etterstreber enighet – en felles plattform. Samt at vi gjør dette på en måte som frastøter seg enighet, og en felles plattform for den del. Debatten om hva venstresiden skal være, om venstresiden skal være en ”individorientert felleskapsløsning” eller en ”sosialliberal fløy med et gjennomtenkt kosmopolitisk prosjekt” – er en debatt som øyensynlig ikke har noen naturlig slutt.. Hvordan kan dette ha seg?

Venstresiden er mer en Seattle
I mange av innspillene i denne debatten om ”venstresidens sjel” henvises det til Seattle, og framveksten av de nye folkebevegelsene. Disse nye folkebevegelsene løftes da fram som svaret på venstresidens identitetskrise, og den markedsliberale revolusjonen og dens tilhengere skal nå skjelve i buksene i frykt for denne ”massemønstringen mot dem og deres idealer”. Massemønstringenes problem som politisk kraft har blant annet blitt plukket opp av skribenter som George Monbiot og Marsdal og Wold. Problemet er at det ikke finns noe politisk program som samler alle de menneskene som møter opp med plakater og matpakke på de store demonstrasjonene, det eneste som syner å samle disse menneskene er en generell missnøye med dagens ”mainstream” politikk, og et ønske om noe annet. Men ingen vet hva dette ”annet” er for noe. Marswold og Monbiot (med flere, selvsagt) tar denne saken på alvor, og skriver lange tekster og bøker med forslag til samlende manifester for de protesterende. I alle disse manuskriptene finns et hånlig forhold til det som er den tradisjonelle venstresiden (ikke nødvendigvis tradisjonell i filosofisk forstand, men i den forstand at de befinner seg i de etablerte politiske fora), og fagforeningsmennesker i dress blir framsatt som en spesielt tarvelig type.

Det disse folkene ikke ser ut til å forstå er at venstresiden simpelthen er en den ene halvdel av en skala som rangerer fra høyre til venstre, åpenbart vil det derfor finnes ulike oppfattninger om hva det er nødvendig å gjøre. Selv om Marswold har gitt opp kampen mot den private eiendomsrett, så er det selvfølgelig folk som ikke har det. Synet på venstresiden som en enhetlig gruppe svekker på et vis kampen for et annet samfunn. Ikke fordi det nødvendigvis vil være svekkende i seg selv om folk skulle godta et felles manifest, men svekkende fordi folk simpelthen ikke vil godta et felles manifest for en annen verden. Selve poenget med Seattle, og de påfølgende demonstrasjonene var at de samlet folk som ikke var enig om noe annet, enn at markedsliberalismen er en uegnet samfunnsmodell – og at globalisering på markedets premisser er en dårlig ide.

Hva så?
Når venstresiden innser at enighet i alle fall ikke ligger innenfor rekkevidde nå, hadde så vært tilfelle så ville det vært sensasjonelt. Uenighet er det som karakteriserer venstresiden, og det som gjør at venstresiden er progressiv og i utvikling. Men når vi har dette klart for oss blir debatten straks mye enklere å håndtere.

Diskusjonen om hva venstresiden er, og hvilke mål det er naturlig å sette seg, dukket atter en gang opp under valget. Og med spådommer som ”den store lemmenmarsjen” gikk bl.a. ATTAC ut mot regjeringspartiene. Dette kom vel ikke som noen overraskelse på noen. Men hva er det så som blir tema? Jo vi må fokusere på det som samler venstresiden – at vi skal den samme veien, men noen skal lengre en andre.

Venstresiden trenger å gjøre to ting, det ene er at vi må skjønne at vi aldri kan bli ening om noen særlig dybtpløyende løsninger. Det andre er at vi må kjempe en felles kamp mot de mest åpenbare av kapitalismens skadevirkninger, og de mest påtakelige overgrepene mot folk (og fe, for den del). Nemlig den selskapsorienterte markedsutviklingen. Selv om vi ikke er hjertens enige, er det i alle fall grobunn for en ordentlig kamp mot selskapenes groteske makt over så vel stater som folk.

Som en avsluttende kommentar kan det vel sies at selv om venstresiden er uenig, så er det potensial til en felles kamp – til en viss form for samling. Dette vil naturlig nok være på analyseplanet, men også på andre plan. Venstresiden har nå en felles utfordring i forhold til den nye regjeringen. For det er ikke slik, som mange allerede har påpekt, at det er nok å få partier til venstre inn i regjeringskontorene. Det er nå den virkelige kampen begynner, og for å få regjeringen til å holde seg på matta trengs det en felles, målrettet, kamp for et annet samfunn. Selv om regjeringen ikke kommer til å stå i spissen for en verdensrevolusjon, så er det i alle fall mulig at vi kan endre deler av samfunnet til det bedre for alle. Og alternativet er til suksess for en rødgrønn regjering er et større, og mer dramatisk tap for venstresiden, enn at regjeringen ikke implementerer alle de gode tingene en hels ville sett gjennomført.

Togtur før valget
– møte med folk flest (kanskje ikke så mye møte, som spekulering, men likevel.. )

Jeg er en av dem som syns togturer er aldeles fortreffelig. Når jeg skriver dette for eksempel sitter jeg på toget fra Oslo til Trondheim – jeg skal hjem og besøke venner, slekt og andre kjente. I tillegg skal jo dette valget vinnes, og siden det henger i en tynn tråd nå så må man jo bidra litt. Vi mangler vist 200 stemmer på 4. mandatet i Sør Trøndelag, så her er det bare å trå til.

En annen ting som er litt gøy i disse valgtider er at meningsmålingene blir oppdatert hele tiden, slik at vi politiske nerdene til enhver tid kan vite hvor landet ligger. Som en artig bieffekt går det an å gjette på hva de andre folka stemmer. Jeg vet for eksempel at FrP ligger og vaker rund 20 prosent, noe som betyr at ca 1 av fem stemmer FrP. Artig nok så er det ti mennesker i denne vognen akkurat nå – så to av dem stemmer altså FrP (litt tynt, men likevel…). Jeg har allerede bestemt meg for hvem det må være.. Det sitter to stykker foran meg som ser ut som de kan være FrP stemmere, eller representanter for den litt udefinerte enheten ”folk flest”. De er et par; en militær og en blondine som ser litt enkel ut. Om de virkelig er FrP stemmere vet jeg ikke, men man kan da spekulere.

Hadde de virkelig vært folk flest, så skulle jeg spurt dem en del spørsmål. Men siden jeg er litt beskjeden, og siden jeg ikke er helt sikker på om de i virkeligheten er folk flest så skriver jeg det heller her.. Og skulle noen av dere som leser dette være folk flest så kan dere jo bare skrive en kommentar.

Det er ingen som blir tillagt så mange ulike, og for så vidt motstridende meninger som ”folk flest”. ”Folk flest” går rett og slett rundt og mener de rareste ting – om vi da skal tro våre kjære politikere. Hvordan det går an å være helt fanatisk opptatt av kriminalitet, og likevel smugle litervis med sprit fra svinesund (for det er jo øyensynlig folk flest som gjør dette)? Hvordan det kan gå an å klage så busta fyker på det offentlige helsevesenet, samtidig som folk flest åpenbart elsker skatteletter over alt i hele verden? Hvordan kan man være mot at innvandrerne kommer hit og lever ut sin egen kultur og greier, samtidig som de går i 17. mai tog i Spania?

Dette er bare noen spørsmål – det finnes mange flere – som jeg kunne tenkt meg et svar på fra folk flest.

Personen som sitter på den andre siden av midtgangen begynner å skule på meg nå, jeg tror han også er folk flest..

Tekst til målungdommen..

Jeg har faktisk den ære å ha en artikkel på trykk i neste nummer av medlemsavisa til målungdommen.. Det er så sjelden at jeg ser mine egne ord omsatt til nynorsk at jeg ser meg nødt til å legge ut innlegget her i fulltekst. Innlegget er oversatt av Jenk Kihl.

Non, nee, nei – EU-kamp både her og der

Det har vore eit svært givande år å driva EU-kamp i Noreg. Nei-sida har storma fram på meiningsmålingane, og heile den folkerørsla som nei-sida utgjer har vore i sving. Men to gonger i år har nei-sida mest stogga heilt og halde pusten. Det var då Frankrike og Nederland skulle halda folkerøystingane sine om den nye EU-grunnlova.

Fyrst nokre ord om denne såkalla grunnlova som det vert snakka så mykje om: Dokumentet me snakkar om vert kalla ”Traktat for ei forfatning for Europa”, og inneheld mange ting – nokre heilt ufarlege superlativ, og andre meir skumle byråkratiske setningar. Om denne grunnlova, som ho fort vart kalla på folkemunne, er det mange ting å seia – men urovekkjande lite positivt. Men lat meg byrja med å seia nokre ord om prosessen som førde fram til dette historiske dokumentet; dette dokumentet som er så historisk at pampane i Brüssel faktisk såg seg nøydde til å senda det ut i verdsrommet. Som alle prosessar i EU var òg denne mangslungen og samansett, men det heile byrja altså med skipinga av eit konvent som skulle laga grunnteksten. I dette konventet sat 105 medlemer. Dei skulle laga ein konstitusjon for om lag 450 millionar EU-borgarar. Om dette konventet kan det seiast mangt, og det har då òg vorte sagt og meint mykje. Favorittsitatet mitt kjem frå den finske EU-parlamentarikaren Esko Seppänen. Til avisa Nationen (22.05.02) sa han fylgjande:

Vi er 105 permanente medlemmer i EUs konvent. Vi vil stemme for en ny grunnlov som skal gjelde for 500 millioner europeere. Og disse få menneskene som skal påvirke grunnloven for 500 millioner mennesker er utnevnt ovenfra, ikke valgt. Dette er en veldig udemokratisk mpte å etablere en ny føderalstat på i Europa. I konventet er det et forbasket føderalistisk hegemoni. Hva som skjer med de gamle europeiske samfunn, det gamle EU vet ingen. Jeg ser konventet som et statskupp mot små land. Det blir en svær overføring av makt fra medlemsstatene til Den europeiske union.

Det går klart fram av sitatet at dei demokratiske tilhøva i dette konventet, og prosessen elles, var svært tvilsame. Men folket røysta då òg nei til denne grunnlova i både Frankrike og Nederland, og det såg òg ut til at det kunne verta nei i Storbritannia og Sverige – sjølv om leiarane i desse landa ikkje ivra fullt så mykje etter å halda folkerøystingar.

I det heimlege ordskiftet om EU og desse folkerøystingane vart det snøgt fastslege av leiande ja-politikarar at neia openbert var utslag av fåfengd nasjonalisme med eit rasistisk tilsnitt. Vår eigen kjære finansminister var til og med ute i media og sa at fleirtalet av det franske folket var rasistar og kommunistar. Trass i fleire skarpe utsegn frå dei kjende og kjære toppolitikarane våre, syner naturen i denne saka seg overraskande nok å vera litt annleis enn den som ja-folka viser til.

Valundersøkingane frå Nederland og Frankrike syner at folk røysta nei på grunn av skepsis mot auka europeisk integrasjon. Dette gjekk ut frå frykt for tap av kontroll over eige land, og ein skepsis til den marknadsliberale retninga som er mantra i EU (det siste mest i Frankrike). For dei som kjenner si EU-sak høyrest dette kjent ut. For de av dykk som kanskje ikkje har vaka om nettene og lese gamle skrifter frå 72 og 94, kan eg opplysa om at dei viktigaste årsakane til at folk sa nei til EU her heime nett var demokrati og sjølvråderett, som var dei viktigaste sakene for folk. Eg trur det var dette som var det viktigaste for Noreg i denne prosessen; at me fekk synt at motstand mot overstyring frå Brüssel ikkje er noko sært og eige me har funne på her oppe i nord, men at det faktisk òg er ein heilt reell skepsis på kontinentet òg.

Eg har fylgjande sluttsyn i denne artikkelen: Ein skal leita lenge etter betre døme på den elitestyrde og udemokratiske EU-naturen og –utviklinga enn dette. Her har me altså eit dokument som elitane i EU meiner er så viktig og banebrytande at dei ser seg nøydde til å senda det ut i verdsrommet – medan det av vanlege folk vert oppfatta som eit onde. Her er me vitne til ein slåande og prekær skort på kommunikasjon mellom folk og dei som styrer. Og tipset mitt er at me òg vil verta vitne til ein skort på vørnad for folkemeininga som ikkje eingong er ja-folk verdig; denne grunnlova vil nok koma til å verta faktisk politikk, anten folk i EU vil eller ikkje. For oss i nei-rørsla i Noreg kan me berre gle oss over at me har meiningsfeller i EU. Samstundes kan me òg gle oss over at me enno kan seia at me står utanfor – saman med dei aller, aller fleste andre i denne verda.

Morgan Kane fyller 150 år!

Mannen som formet en hel generasjon menn i Norge, og som vil bli stående som norgeshistoriens største vesternhelt fyller i dag 150 år.

For oss nyfrelste fans av Morgan Kane er dette en stor dag. Det sier jo litt at av alle nyheter på nettavisene i dag; Dagsavisens oppslag om nye varslede bosetninger i Israel, Den samme avis' melding om at ikke alle kan reddes i New Orleans, og Carl I Hagens Blogg på VG-nett - så velger jeg å trekke fram at Morgan Kane fyller år.. Spesielt? Kanskje.. Men det er en stor dag likeså.

Grattis med dagen!

Les saken i Dagbladet